Aprilsokkene i siste lita

Her henger de på gjerdet, der kan de vente til vinteren og nikkersen skal fram. Det tok litt tid å bli ferdig, men jeg har strikket på andre ting som var litt mer interessante. Strømpene ble veldig fine, om jeg får si det selv. Klikk på bildet, da får du se både strømpene og utsikten bedre.

Aprilstrømper

Fruktblomstring

Vi har et epletre, og det er i full blomst som dere ser. Eplene blir gode, ikke til å spise, men til å bake eplekake av.

Så flott som dette har jeg aldri sett det før.

Kirsebærsjalet

Gretes varmekilder: Sjal med kirsebærblader

Her henger kirsebærsjalet, ferdig med jukseblonde, i det blomstrende epletreet.
Jukseblonde fordi jeg tok en snarvei og heklet en kant rundt, rett og slett for å bli ferdig. Selve sjalet har vært ferdig en stund, det er helt vanlig at strikketøy som er ferdig, blir liggende. Det er selve strikkinga som er det viktigste for meg.

Snart 17. mai

Det følger alltid litt nostalgi med 17. mai. Med 1. mai også forresten. Den dagen pleide den lille 2-romsleiligheten i Sigurdsgate 5 å være full av folk ca. klokka 05.00. Som vanlig skulle Kampegutta ut å gå sin vanlige runde på Kampen, til de flestes glede og noen til ergrelse. 1. mai var en dag da vi pynta oss, men vi jentene måtte gå med strømper. Det var nemlig veldig stas den dagen vi fikk lov til å gå med halvsokker i skoene. Turen rundt på Kampen var ofte litt kald, men den ble avslutta med en fin frokost etterpå. 17. mai gikk vi selvsagt i toget i byen. Siden jeg spilte i strykeorkesteret, gikk jeg sammen med dem. De første åra hadde vi ikke jakker, bare bluser. Fysj, det var kaldt! Selv med genser under husker jeg at det blåste gjennom marg og bein, så da vi passerte Stortinget den aller første gangen jeg var med, måtte jeg gråte. Toget gikk den andre veien opp mot Slottet, og der sto kong Haakon sammen med kronprins Olav og prinsesse Astrid. Tenk så lenge siden, sikkert i 1956! Heldigvis sto mamma og tante Randi og venta på oss med kåpene. Kusina mi, Karin, gikk på Vålerenga skole, så vi måtte vente på hverandre. Spesielt husker jeg 17. mai 1955. Da var det 10-årsjubileum for freden. Overlærer Amundsen holdt tale og mintes dem som hadde falt under krigen. Han leste navnene på alle, og vi måtte være stille i ett minutt. Faren min satt på Grini, derfor visste jeg at krigen var viktig, spesielt at den ikke kom tilbake. Men for en 9-åring er 10 år veldig lenge siden, så det hadde jo skjedd i gamle dager.
God 17. mai til alle!

Maisokkene

Disse sokkene er jeg veldig fornøyd med. De ble pene og har en god fasong.

Jeg pleier sjelden å strikke det samme mønsteret to ganger, men disse har jeg lyst til å strikke flere av.

Det er meningen å vise mønsteret på hælen her, men bildet ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Det er tre vridninger på hælen som gjør den litt spesiell, og sokken virker forseggjort.

Jorunn og Jorun

Jeg har to nære venninner som heter Jorun og Jorunn.

Jorun sier at navnet betyr "elsket av villsvin". Jeg tror hun synes at det er stilig. Jorun er en offentlig person, hun er ikke redd for noe. Når det gjelder å si ifra om at noe er urettferdig, eier hun ikke hemninger. I tillegg er hun glad i å synge, og hun ønsker veldig at hun kunne spille trekkspill. Da hun var jente, spilte hun kornett i skolemusikken der hun bodde. Jorun og jeg har gått på skolen sammen, jobbet sammen og skrevet bøker sammen. Vi har kjent hverandre siden 1964, dvs. i 45 år. Det tar lang tid å få en gammel venn!

Jorunn og jeg har vært venninner siden 1953. Vi møttes i 1. klasse på Kampen skole. Hun er egentlig ikke så stor av seg, men da hun kom hjem etter den første skoledagen, fortalte hun foreldrene at det var ei jente der som måtte slutte igjen. Hun var for liten. Det var meg. I det virkelige livet er jeg født i januar og hun i desember 1946, så jeg er nesten et år eldre.
Vi begynte tidlig å sy våre egne klær, og en gang hadde vi helt like kjoler. Da vi var tenåringer hang vi sammen som erteris. Jeg var på fester på hennes skole, og hun var på min. Heldig for henne, for hun traff den flotte mannen sin på min skole. Som voksne var vi naboer i flere år.
Seinere har vi ikke sett hverandre så mye sånn til daglig. Men er det noe viktig, må det rapporteres straks. Sånne gamle venninner er veldig gode å ha. De vet alt om deg, og du trenger ikke å late som om du er en annen enn den du er.
Jeg har selvsagt flere venninner. men det er noe spesielt med dem som heter Jorun/Jorunn.

Du finner flere ABC-innlegg på Petunias blogg.
Gå inn her: http://petuniablogg.blogspot.com

ABC I Intermezzo

Intermezzo
er et italiensk ord og betyr mellomspill. Det blir brukt i poetiske sammenhenger om kortvarige hendelser. Ordet skrives intermesso på norsk!


Mitt Intermezzo er fra Cavalleria Rusticana av Pietro Mascagni. Det er et av de vakreste musikkstykker jeg vet om, og jeg blir så nostalgisk at jeg godt kan gråte en skvett glede og sorg. Da jeg spilte i Kampen skoles strykeorkester (Se ABC-innlegget om Dirigenten), spilte vi dette stykket, Jeg husker ennå hvordan det var å sitte sammen med de andre barna å få fram denne musikken. Arrangementet var sikkert enkelt, og hvordan det hørtes ut, vet jeg selvsagt ikke. Men jeg glemmer aldri hvor fint det var. Hvis du ikke vet hvordan Intermezzo høres, kan du lytte litt til denne YouTuBe-lenka:

http://www.youtube.com/watch?v=jDVFaheqQAg

Du finner flere ABC-innlegg på Petunias blogg.
Gå inn her: http://petuniablogg.blogspot.com

Kulturliv ved fjorden: Munthehuset

I mange år var vi aktive i beboerforeningen på Grønland, midt i Oslo. Vi hadde det praktfulle Bydelshuset Grønland 28, kjent som Asylet. Selvsagt var det mange mennesker som hadde tilknytning til dette huset, men det hendte at vi hadde kulturarrangement med gode og kjente artister, uten at det strømma på folk av den grunn. Her opplever vi noe helt annet. For hvis det foregår noe, kommer folk nesten av seg selv! Se her:


http://www.munthehuset.no/

Dette 200 år gamle nyrestaurerte huset er et samlingssted for kulturarrangement på Sørsida av Lusterfjorden. I nasjonalromantikkens tid samlet kjente norske kunstnere seg der. Et eksempel på kunstverk er det berømte maleriet "Brudeferd i Hardanger", malt av Tiedemann og Gude med motiv fra Lusterfjorden. Brudefølget er gjenskapt på et prospektkort som selges til turister som kommer til Luster.
Les historie på hjemmesida deres.
Der står det blant annet:

Munthehuset vart valt til Luster kommune sitt kulturminne i Kulturminneåret 1997. På sjølvaste "Kulturminnedagen" den 21.09.1997 opna ein dørene for publikum.

Siden da har huset vært i bruk for turister, bryllup, konfirmasjoner og lokale kulturarrangement. Forfattere som Edvard Hoem og Ragnar Hovland har vært her, og sangeren Unni Løvlid.

I kveld kommer Erlend Loe for å fortelle om sitt forfatterskap. Sammen med han kommer kommer sangeren Liv Kreken fra Jostedalen.

Det er til nå 70 påmeldte, de får kultur, mat og drikke for 250 kroner! Mange av dem reiser flere mil på kronglete veier for å komme fram og selvsagt hjem igjen om kvelden.

Dette gleder jeg meg til i dag!

Den første maisokken er ferdig

Det var fort gjort å strikke denne sokken. Mønsteret er enkelt, likevel gjør det mye av seg. Legg merke til hælen der det er fletter helt ned til fellingen. Veldig pent!

Maisokkene

Det er på tide å finne fram pinnene og komme seg videre. De to siste ukene har gått med til å bruke lommetørklær, hostesaft o.l.- Når jeg verken orker å strikke eller drikke kaffe, da er ikke formen god.
Aprilstrømpene er ikke ferdig, jeg mangler foten på den ene. Men jeg må vel sette i gang med maisokkene likevel.







Denne måneden skal det være sokker med flettemønster på Ravelry. Jeg har valgt et par sokker fra ei bok som heter
Handknit Holidays av Melanie Falick

Garnet er kjent: Rauma 3-tråders strikkegarn. Den lilla kanten strikket på bare for å muntre opp sokkene litt. Det er mørk blå som er fargen. Bambuspinner nr. 3,5 er passe.

Vår i Kroken 2