Snart 17. mai

Det følger alltid litt nostalgi med 17. mai. Med 1. mai også forresten. Den dagen pleide den lille 2-romsleiligheten i Sigurdsgate 5 å være full av folk ca. klokka 05.00. Som vanlig skulle Kampegutta ut å gå sin vanlige runde på Kampen, til de flestes glede og noen til ergrelse. 1. mai var en dag da vi pynta oss, men vi jentene måtte gå med strømper. Det var nemlig veldig stas den dagen vi fikk lov til å gå med halvsokker i skoene. Turen rundt på Kampen var ofte litt kald, men den ble avslutta med en fin frokost etterpå. 17. mai gikk vi selvsagt i toget i byen. Siden jeg spilte i strykeorkesteret, gikk jeg sammen med dem. De første åra hadde vi ikke jakker, bare bluser. Fysj, det var kaldt! Selv med genser under husker jeg at det blåste gjennom marg og bein, så da vi passerte Stortinget den aller første gangen jeg var med, måtte jeg gråte. Toget gikk den andre veien opp mot Slottet, og der sto kong Haakon sammen med kronprins Olav og prinsesse Astrid. Tenk så lenge siden, sikkert i 1956! Heldigvis sto mamma og tante Randi og venta på oss med kåpene. Kusina mi, Karin, gikk på Vålerenga skole, så vi måtte vente på hverandre. Spesielt husker jeg 17. mai 1955. Da var det 10-årsjubileum for freden. Overlærer Amundsen holdt tale og mintes dem som hadde falt under krigen. Han leste navnene på alle, og vi måtte være stille i ett minutt. Faren min satt på Grini, derfor visste jeg at krigen var viktig, spesielt at den ikke kom tilbake. Men for en 9-åring er 10 år veldig lenge siden, så det hadde jo skjedd i gamle dager.
God 17. mai til alle!